Jeg hadde gjennomført gravferdskurs, dressen var renset og skoene pusset, og om fire timer skulle jeg holde min første begravelsestale. Jeg dobbeltsjekket mailen nok en gang. Vestre gravlund, navnet på den avdøde, OK… KLOKKA 12! Én time til! Føkk føkk føkk.

Kona vagget høygravid ut i gangen og hentet skoene,jeg dro dressen ut av skapet og kastet den på meg, helt uten å tenke om noen så meg gjennom førsteetasjesvinduet. Slipset, slipset! Kona fant slipset og jeg la det, skoene og talen i den første og beste posen jeg fant. REMA.

Vi bodde ved siden av taxistasjonen på Carl Berner, så det tok meg ti sekunder å finne en drosje og hoppe inn i baksetet og heseblese: VESTRE GRAVLUND, fort! Jeg må rekke en begravelse! Hehe, håper du ikke er presten, da, sa sjåføren. Jeg er det!

Jeg fiklet med slipset hele turen, knøt og knøt opp igjen, og da vi endelig kom fram, var både jeg og slipset like langt. Lykke til, ropte sjåføren mens jeg stresset så fort jeg klarte bortover gangstien uten at det ble uverdig.

De var der alt. Sønnen var der alt i kapelldøra og tok i mot mennesker. Jeg ruslet mot ham og nikket og tok ham i hånda. Kondolerer, sa jeg, for det hadde jeg lært man skulle. Selv om jeg hadde snakket med ham før, på den lokale Carl Berner-cafeen som gikk konk like etter.

Jeg nikket verdig til noen som kom, nikket høytidelig til sønnen og snek meg inn med en skjult plastpose. Det var mørkt i kapellet, og det luktet gammelt, og noe med lyset og utsmykningen fikk meg til å svelge. Eller kanskje det var kisten der framme.

Jeg setter meg ned på en benk og prøver å knyte slipset uten at noen ser hva jeg driver med, men det nytter ikke, jeg har aldri knytt slips før og jeg gjør det visst ikke nå heller — så det legges tilbake i posen, forsiktig, så den ikke knitrer, og posen legges vekk

og jeg setter meg helt foran på den siden familien ikke sitter, som jeg skal, og studerer programmet og kjenner hjertet slår tungt. Talen har jeg lagt på prekestolen. Nå er det bare å vente.

Det høres ut som om det blir noen mennesker her, det er dempede ord bak meg, men jeg snur meg ikke, våger ikke det, ser bare rett fram og lar inngangsmusikken tone inn og ut — og så er det min tur

Reis deg opp. Gå frem til kisten. Bukk. Ikke tenk på at slipset ikke er der, ikke vis at dressen er litt for stor, ikke gå som en basketballspiller, gå verdig. Talerstolen. Snu deg mot forsamlingen. Se på dem i mange øyeblikk før du begynner. Å faen.

Kapellet var fullt. Det var mennesker overalt, det så til og med ut som om det stod noen helt bakerst. Og på første rad satt enkemannen og stirret på meg med øyne som både var tomme og fulle av hat. Hans livsledsager gjennom 50 år var borte.

Og nå skulle en jypling uten slips belære ham om at detter er også livet. Jeg så på menneskene og merket at jeg smilte, et lite, skjevt, usynlig smil, et sånt jeg ikler meg når jeg tror jeg har kontroll. Og det var selvfølgelig en overraskelse, men OK. Ingen vei tilbake.

Stemmen min bar mer i rommet enn jeg trodde. Annethvert minutt måtte jeg minne meg på å sette ned farten, dette ble litt hakkete, og da lyttet jeg etter ekkoet og lot det tone ut før jeg tok neste setning. En gang humret salen, og jeg så forbauset på dem.

Talen ble holdt, jeg subbet verdig ned igjen, klanket ned på den harde trebenken og kjente kaldsvetten sildre. Ferdig. Bare noen sanger nå, så ferdig. Jeg sang med, jeg gjorde det. Og når alt var ferdig, reiste jeg meg og tok første benk i hånda og ble stående ved veggen.

Noen øyeblikk med stillhet, så litt forvirring, alle ble sittende. Sønnen så på meg og mimet SKAL VI GÅ UT NÅ? Og jeg nikket litt for energisk og de gikk sakte og ble fulgt av hele kapellet. En gammel mann stavret seg mot meg istedenfor og jeg krøp meg sammen.

Glitrende tale, sa han. Veldig bra. Og så gikk han. Og når alle var ute og bare byrået var igjen for å rydde, tok jeg med talen og snublet basketaktig bort til posen og tok den med meg ut bakveien og håpet ingen så meg gå til T-banen.

Noen måneder senere er vi på ferie, jeg, kona og vår førstefødte, da telefonen ringer. Ukjent nummer. Hallo, sier jeg på utenlandsk, for vi er i utlandet. Hei, svarer en spak stemme, høflig, stille. Unnskyld at jeg forstyrrer, men jeg er sønnen fra begravelsen du hadde.

Og han snakker lenge og vel om hvor fint alle syntes det var, at de lurte på hvem jeg kunne være som kjente henne så godt, og de var så fornøyde og alt gikk godt… og mannen hennes hadde gått ut av tiden nå. Knust hjerte, sa de. Om jeg kunne holde hans begravelse også?

Jeg tenkte at jeg måtte lære meg å knyte slips, at jeg trengte en litt mindre dress, at det uungåelig kom til å bli en nedtur om dere tror så godt om meg. Men jeg sa ikke det. Jeg sa bare at vi var langt vekk på ferie og jeg jeg ikke kunne. Å, sa sønnen.

Jaja, sa jeg, kondolerer, da! Og jeg prøvde å være oppmuntrende, men det ble lystig, og jeg prøvde å være hyggelig, men det ble bagatelliserende, og når vi la på, kjente jeg kaldsvetten sive.

Grhrjgh, sa min førstefødte i vogna og jeg bar den ned trappene, med ham oppi, og ut på torget hvor høstsola fremdeles varmet sjelene.

(2007)