5 ½ døgn, fra fredag klokka sju om kvelden til torsdag klokka sju om morgenen, er 475 200 sekunder. Spør meg hvordan jeg vet.

På 475 200 sekunder kan man kjøre fra Nordkapp til Gibraltar, løpe etpar maraton og så kjøre tilbake. På den tiden kan man se Flåklypa Grand Prix 90 ganger. På den tiden kan man høre på The sound of silence 2527 ganger og likevel ha etpar sekunder til overs. På den tiden kan man gå fra jobben til en kveld ute med venner, komme sent hjem, sove, spise en doven frokost, gå tur i Moussy, spille Monopol med barna, vaske badet, vaske og henge opp tøy, lese en roman i sola, klippe buskene, ta en dusj, hente og kjøre barn på trening, lage mat, spise en lang middag, suse rundt på sosiale media, ringe bror, planlegge påskeferien, teste den nye tannbørsten — og enda ha fire og en halv dag å gjøre tusen andre ting på, på jobb eller hjemme eller hvor man enn vil gjøre ting ute. Og jeg? Jeg valgte noe annet. Jeg valgte å sperre meg inne på et lite rom, helt alene, trekke for alle gardinene, slå av alle lysene — og vente. I stummende mørke. I 475 200 sekunder. Spør meg igjen hvordan jeg vet det.

Jeg skulle ønske jeg gikk inn i mørkerommet etter lange åndelige øvelser, flere år med meditasjon og yoga og spiritualitet og dype sjelelige innsikter. For mørkeromsrøttene er dype og lange i mange ulike jordsmonn. Jeg skulle ønske at jeg hadde blitt omvendt av en kristen mystiker eller forlest meg på buddhistisk metafysikk eller i det minste forvillet meg inn på de mest new age-ete delene av tiktok. Eller bare at jeg hadde viktige ting å tenke over, store problemer jeg måtte løse. Men den som først fikk meg til å vurdere dark retreat, som det heter på utenlandsk, var en basketballspiller. Rudy Gobert, en hengslete gigant som av en eller annen grunn har fått seg mange uvenner i NBA. Kanskje fordi han først latterliggjorde covid og så var den første spilleren som ble syk. Kanskje fordi han er sosialt klønete. Kanskje det ikke hjelper at han er fransk, heller. Men det han gjorde, var å gå inn i et mørkt rom i tre dager og komme ut med en helt annen aksept av seg selv og sin plass i verden. Jeg er Rudy Gobert, og jeg er OK, sa han. Og jeg tenkte — tja, hvorfor ikke? Noen dager på dark retreat? For å se hvordan det vil være? Om ikke bokstavelig talt, så ja? Hvorfor ikke? Det kan vel ikke skade?

1  Jeg sitter i et lite rom et sted på den franske landsbygda. Alle vinduene er dekket av svarte gardiner over svarte madrasser over lukkede lemmer. Alle lysene er slått av og alle bryterne teipet over og den eneste lyskilden er et stearinlys som blafrer over et slitt teppe, et tomt skap, en matluke, en seng, et bord, en stol og en liten kjøkkentarm. Jeg er alene her nå. For en halvtime siden var verten her og forklarte meg hvordan matluka fungerer, når maten vil bli servert, hvordan ovnen og vifta skrus av og på, hvordan jeg kan skrive lapper og legge i matluka om det er noen beskjeder. Lykke til, sa hun. Du vil kanskje tenne stearinlyset og be litt først, meditere litt over lyset, gå rolig inn i mørket. Det er en lang reise du begir deg ut på. Lykke til, igjen. Og så gikk hun. Utenfor slår kirkeklokkene sju slag. Om tolv timer blir det frokost. Det eneste jeg vet, er at den blir vegansk. Det eneste jeg håper er at det ikke blir havregrøt med bananer. Havregrøt uten bananer er greit nok, men med bananer, klissete, selvsmattende, ferdigmoste… Men det blir sikkert ikke havregrøt med bananer. Det blir sikkert noe mer solid. Jeg har lagt fra meg sekken min bak senga, så jeg ikke snubler over den i mørket. Tannbørsten er på kanten av baderomsvasken. Layouten på rommet er forsøksvis memorert. De siste meldinger er sendt og telefonen er skrudd av. Så ja, da er vi vel klare, da? Jeg lener meg over bordet og blåser ut lyset. På ett øyeblikk blir det helt, helt, helt mørkt. Og det er bare 475 199 øyeblikk igjen.

2 Smaken av bananhavregrøt sitter fremdeles i tennene mine. Det er litt utpå ettermiddagen, klokka er kanskje tre eller fire, jeg er ikke sikker, jeg hører ikke kirkeklokkene gjennom øreklokkene, og jeg finner fremdeles bananrester i jekslene. Jeg angrer. Å, ikke så mye på frokosten, ikke på hva jeg gjør her i mørket i det hele tatt, men på hva jeg har gjort i lyset. Jeg angrer på en ishockeysang vi sang en gang til en barneskolelærer — Hold kjeften din hold kjeften din hold kjeften din hold kjeft (til melodien av Auld Lang Syne) — mens hun satt inne på klasserommet og rettet stilene våre. Jeg angrer på en venn jeg kuttet kontakten med, ikke fordi noe hadde skjedd, eller fordi han hadde vært en dust, men fordi jeg var rastløs og ville videre og se nye verdener, hele tiden nye verdener, nye mennesker, nye liv. Som om jeg allerede var en medfølgende før tiden. Jeg angrer på ganger jeg har sviktet barn eller foreldre eller ektefeller eller hvem som helst som lente seg på meg og plutselig oppdaget at jeg ikke lenger støttet dem som de trengte. Jeg angrer på klemmer jeg ikke ga, eller ga, eller kunne ha gitt eller burde ha gitt. Hvorfor gjorde jeg sånn! Hvorfor gjorde jeg ikke sånn! Så mange ganger jeg har ødelagt for andre og meg selv! En bananbit løsner fra en jeksel bak til høyre og sprer seg klissete i munnen. Jeg ligger på gulvet, som jeg gjorde i hele natt, og alt er bare helt helt mørkt, både med og uten sovemasken jeg kjøpte i forrige uke. Kanskje jeg skal sove litt igjen. Kanskje tolv timer søvn ikke var nok. Og jeg mener, det er jo ikke så mye annet å gjøre.

3

Jeg ser stjerner. Der ute i mørket et sted, det er vanskelig å beregne avstanden, ser jeg hundrevis av små, hvite, lysende prikker, akkurat som faktiske stjerner, som danser og hopper og forsvinner når jeg prøver å se på dem og kommer tilbake når jeg ser et annet sted. Noen av dem opptrer i par, nesten som to lysende museøyne. Der skyter en av stjernene over taket — for det er vel taket? — som et stjerneskudd, og jeg prøver å ønske meg noe, men før jeg vet hva jeg vil, er det for sent. Et sitat av Nietzsche dukker opp i hodet mitt: Man må ha kaos i seg for å føde en dansende stjerne. Mørket presser som en fysisk tyngde på brystet mitt. Jeg ligger i baby pose — la oss kalle dette yoga — med teppet over meg på gulvet, ved siden av den varme ovnen, og kjenner mørket trykke og presse fra alle kanter. Men jeg rømmer ikke. Døra er ulåst og det er bare å gå ut, men jeg velger å bli her. Lysbryteren er en halv meter fra hånda mi, og telefonen med en uendelighet av underholdning ligger på bordet, men jeg blir liggende. Jeg er i mørket, her og nå, øyeblikk for øyeblikk. Og jeg tenker, hva hjelper det å angre? Jeg er her nå, det er alt som teller. Det er alt jeg kan gjøre noe med. Selvfølgelig har jeg sviktet folk, hvem har vel ikke det? Selvfølgelig har jeg vært en dust og en idiot til tider. Men jeg er et menneske, tenker jeg. Som alle andre duster og idioter. Men gjort er gjort og spist er spist, tenker jeg. Og jeg tilgir alle andre for alt de har gjort med meg. Og jeg tilgir meg selv for alt jeg har gjort med alle andre. Et uklar sky av møkkete mintgrønt lys glir sakte over øynene mine. Jeg kjenner den igjen. Det er den samme skyen som den gangen i Marcus Thranes gate, den gangen jeg lå i senga og ikke klarte å sove, den gangen jeg besøkte pappa etter skilsmissen, den gangen jeg rugget på en løs tann og oppdaget at man kan lage sånne skyer ved å klemme på øynene. Det er førti år siden. Men det er samme lysende sky. Jeg åpner øynene. Jeg lukker øynene. Det forandrer ingenting. En bananbit løsner fra en jeksel bak til venstre og sprer seg klissete i munnen. Det rumler i magen min. Det må være middag snart.

4

Kje-de-lig. Fyttihelvete så kjedelig. Jeg har tatt av meg øreklokkene, men beholder sovemasken. Jeg mener, tenk om det plutselig kommer et lysglimt fra klokka jeg har på eller gjennom vinduet eller fra ovnen eller noe. Det ville sikkert ødelegge alt. Og jeg vil helst ikke begynne på nytt. Det kurrer noen duer utenfor. I vinduskarmen? Vanligvis gjør de ikke så mye av seg og er helt stille, men noen ganger virker det som om en av dem kommer tilbake og alle må vise hvor fantastisk det er at de er sammen igjen og hvor fint de har det sammen her under mønet. Så blir de stille igjen, sammen med hverandre og sammen med meg. Selv har jeg ikke sagt ett ord siden fredag klokka sju. Hva blir det nå, noen hundre tusen øyeblikk? Ikke en hvisken, ikke engang et hark eller kremt. Jeg har jo ingen å si noe til, og jeg trenger ikke snakke høyt for at jeg skal høre meg selv. Jeg kunne ha sunget, kanskje. Det hender jeg gjør det hjemme. Kanskje de synger der hjemme nå, sammen, uten meg. Jeg kunne ha sitert et av de tre diktene jeg kan utenat, for å få tiden til å gå. Men nei. I mørket er man stille. Det innbyr ikke til annet. Og tiden går jo uansett. Jeg lukker opp øynene i mørket, eller bedre, jeg retter fokuset mot stjernene og lysene. De er der fremdeles, men lysene er sterkere nå. De varer lenger og fyller større deler av verden — og mange ganger fylles de av intrikate geometriske mønstre med svarte streker og linjer som også forsvinner når man ser rett på dem og som også synes å hoppe og danse. Noen av dem ser ut som kompliserte smijernsgjerder. Noen steder skjæres lysene gjennom av skarpe, tydelige svarte skygger av trær eller fjell eller gress eller også små dyr som viser seg i relieff ett øyeblikk før de blir borte. Der går det sakte en stor skygge forbi til høyre for meg. Et blaff av redsel skyter gjennom meg før det blir borte igjen. Jeg stoler på dette mørket, og selv om noen av museøynene skulle tilhøre faktiske mus, så er de mine venner, og vi har ingenting å frykte. Hadde jeg vært redd, hadde det ikke vært så kjedelig, og det hadde kanskje gjort noen av øyeblikkene mer utholdelige. Men jeg fortsetter å være her. I kjedsommeligheten velger jeg — eller kanskje det ikke er jeg, kanskje det bare skjer av seg selv — å forestille meg ting. Jeg forestiller meg hvordan jeg skal bli et bedre menneske: hvordan jeg i framtiden skal minimere ting jeg vil kunne komme til å angre over, oppførsel og handlinger som ikke gjør verden til et bedre sted, verken for meg eller andre. Hvordan vil jeg være som menneske? Og jeg prøver å styre tankene mine i fornuftig retning, men det er som om de tas over av en overivrig Dalí. Jeg prøver å se for meg neste uke i huset hjemme, men huset blir til en blåhval som blir til noe agurkaktig som blir til noen smeltende kart som blir til et kaleidoskop av former. Jeg prøver å se for meg en bil, den blir til en slags punggnu.

Alt jeg prøver å se for meg, forvitrer, fordamper, smelter, endrer form og farge og fasong. Det er som om jeg ikke klarer å holde fast på nesten noen ting lenger. Jeg prøver å se for meg kona, og det går sånn halvveis et øyeblikk eller to — men så prøver jeg å forestille meg henne med grønn ansiktsmaling, og det går ikke. Brun går nesten, og rød, og svart, men grønn? Ikke sjans. OK. La oss ta det helt enkelt. Se for deg et bord med rød duk med en gul tennisracket på. Helt rød, helt gul, ikke noe annet. Vi har en helt rød juleduk, det burde ikke være vanskelig! Men nei. Alltid er det nisser elle border eller blomster som kommer seg med. Jeg henter kona, jeg ser for meg at vi står i stua hjemme, at vi holder en helt rød duk mellom oss, at hun sier høyt og tydelig, «oj se på den helt røde duken!» Men nei. Så fort jeg tror jeg klarer å se det for meg, blir duken alt annet enn helt rød igjen, og så blir det alt annet enn en duk, og så blir det ren entropi derfra. Det er som en drøm på steroider. I en vanlig drøm, i alle fall som jeg husker dem, er det en slags indre logikk, det er konkrete objekter eller følelser som har en viss varighet, man kan gjenfortelle det på en måte som gir mening. Dette, derimot, er fullstendig anarki. Ikke engang en fortellingslogikk klarer jeg å finne: om det virker som om en gresshoppe som snubler i en kake er fokus for alt som skjer, så vil det i det neste øyeblikket plutselig være en ledning i bakgrunnen som er i sentrum. Og så noe annet, og så noe annet, og så videre i enslags endeløs rekke av halvvåkne drømmer jeg ikke klarer å stoppe og nesten ikke har noen styring med i det hele tatt. Men pust. Kirkeklokkene har donget fire ganger. Det er snart middag. Snart en liten boks med noe ris eller pasta-greier så jeg kan fokusere på noe annet. Og snart, endelig, bli kvitt banansmaken fra dagens frokost. Og så kan det ikke være så lenge igjen til jeg sovner på ordentlig.

5 Kirkeklokkene har sluttet å donge. Det vil si, jeg hører dem når jeg har på øreklokkene, langt borte, men når jeg tar av øreklokkene, er det bare vind og fugler og en og annen bil på veien nedenfor. Ingen donging, selv når jeg står helt stille i minst en time og venter i spenning. Med andre ord, kirkeklokkelyden jeg hører nå er en hallusinasjon, må være en hallusinasjon, ingen kirkeklokker ringer så vedvarende og så lavt gjennom hørselvern uten at de kommer innenfra. Men andre ord, jeg aner ikke hva klokka er. En gang mellom middag — som jeg ikke husker når kommer — og midnatt, som jeg ikke husker å ha hørt bli donget de tidligere nettene, trolig fordi jeg har sovet. Jeg har spist for siste gang, det er jeg derimot sikker på. En gang i morgen tidlig kommer siste frokost, men det kommer helt sikkert til å være bananhavregrøt igjen, som alle andre dager, og je m’en fou! Fou! Men om kirkeklokkene har begynt å tie, har min egen kropp begynt å bli stadig mer bråkete. Jeg drar fingerneglene over ansiktet og det skraper og river, som i et ekstremt nærbilde i en intens psykologisk thriller. Når jeg ser fra side til side, i den grad det kan kalles å se, hører jeg øyeeplene bevege seg, fordi øyenbryn og øyenvipper river mot hverandre, eller kanskje det er selve øyeeplene mot øyelokkene. I ørene er det en konstant stemme, susing, eller pusting i en konstant anapest, som en sordinisert rytme fra We will rock you — Dam dam disj, dam dam disj — over en vedvarende, intens piping eller susing overaltfra. Sfærenes harmoni? Nirvanas bulder? Dype innsikter som kommer galopperende? En nabo som puster litt høylytt? Nei. Bare øreus som minner meg på kanonene på Evjemoen. Bare lyden av det samme hjertet som av og til banker så hardt at det holder meg våken i mørket. Eller, mørket og mørket, fru Blom. Enkelte øyeblikk avslører hele, kompliserte scener seg foran øynene mine, som ekstremt detaljerte og intrikate stills fra mytologiske blockbustere. I et blaff ser jeg et skrivebord med hundrevis av små merkelige detaljer, en hage gjennom vinduet, plakater på veggene, et tregulv med rester av gårsdagens tomatsuppe… og så blir det like fort borte igjen, før jeg får sett noe nærmere på det. Øynene mine, først det høyre, så begge, har begynt å vibrere lys. Det blinker stadig oftere og sterkere et hvitt lys foran dem, eller nedenfor dem, som om noen holder en lommelykt på nesa mi og lyser oppover. Stjernene er der fremdeles, litt i bakgrunnen, og også de møkkete mintgrønne feltene, nå ofte med fargerike tegninger i midten. Men tankene mine blir stadig oftere grå. Uansett hva jeg prøver å forestille meg, er det som om det dekkes av et tykt lag med grå lavaaske, det renner eller bobler inn fra siden og gjør alt til samme farge. Er det nå jeg blir gal? Er det nå sosial isolasjon og mangelen på lys gjør at det klikker for meg? Kommer jeg til å begynne å skrike, slå i veggen, løpe naken ut i landsbyen midt på natta, begynne å ralle høylytt om at enden er nær? Nei, ikke egentlig. Enden er nær, men bare enden på min mørkeromsretreat, og den venter jeg bare litt utålmodig på. Jeg ligger i fosterstilling eller går rundt og rundt på teppet eller sitter i stolen eller ligger på enga eller står midt i rommet og bare venter. Mest i stolen med et teppe over meg, som en annen pensjonist, mens jeg tenker på alt og ingenting. Akkurat nå på at det skal bli deilig, etter mange hundre tusen øyeblikk, å endelig få skifte klær og ta seg en dusj. Men først skal jeg studere dansende stjerner.

6

—Jostein? En forsiktig banking på døra til rommet. —Jostein? Det er torsdag morgen. Litt mindre forsiktig banking. —Klokka er sju.

Jeg reiser meg fra gulvet, hvor jeg har sovet igjen, og hører meg selv svare med en gruggen, gruffen, knirkete stemme: — Ja. Jeg klarte det. — Jeg setter bare frokosten din i luka, sier stemmen før skrittene forsvinner ned trappa og ut døra nede i gangen.

Fem øyeblikk til. Noen duer kurrer mykt utenfor gardinene. En traktor, det må være en traktor, durer fram og tilbake langt borte på et jorde et sted. Jeg subber bort til luka, river gardina av borrelåsen, drar fra lemmen og henter ut en skje og en firkantet glassboks med plastlokk. Det lukter som man skulle forvente. Så subber jeg med skjea og boksen bort til bordet og lar den bli stående. Var det det? Not with a bang, but a whimper?

Fire øyeblikk til. Mørket er ikke lenger mørkt rundt meg. Etpar tilfeldige hvite lys pulserer nedenfra, noen mintgrønne skyer duver forbi fra høyre mot venstre, en merkelig lavaaskegrå scene åpenbarer seg, full av små krinkelkrokete detaljer — men før jeg skjønner hva jeg ser, eller ikke ser, eller ser i my mind’s eye, alt ettersom — muterer alt til helt andre scener, helt andre skyer, helt andre lys. Og i bakgrunnen danser stjernene.

Tre øyeblikk til. Jeg trekker pusten dypt. Det er som å sitte med den siste biten i et enormt puslespill og så nøle. Ikke fordi man ikke vil fullføre, men fordi man ikke vet hva som skjer etterpå. Men er det noe jeg har lært er det dette: at tiden renner videre uansett. Og at det er en verdi å holde seg fast i det øyeblikket man til enhver tid befinner seg i. I fem og et halvt døgn har jeg valgt å fortsette, ikke slå på lyset, ikke finne fram telefonen, ikke gå ut til menneskene, men bare være her, i mørket, alene, isolert midt i verden. I fem og et halvt døgn har jeg vært i øyeblikk etter øyeblikk, sekund etter sekund, sett dem passere, sandkorn etter sandkorn til det ble et helt jævla sandslott. Jeg har lært meg å stole på mørket, og å finne meg til rette i det. Jeg har sett monstre og kaos, men aldri blitt redd, aldri fått skrekken, verken for mørket eller mine egne tanker. Dette er også meg, har jeg tenkt og tilgitt meg selv. Eller ikke engang tilgitt, for det er ikke noe å tilgi. Det er bare sånn det er. Det er bare sånn jeg er. Og det er verken bra eller dårlig. Det bare er.

To øyeblikk til. Jeg fomler meg fram til fyrstikkesken, finner fram en fyrstikk og holder den mot den ruglete tennflaten. Så ja, da er vi vel klare, da? Goodbye darkness my old friend.

Ett øyeblikk til.

Utenfor slår kirkeklokkene sju slag. De har livnet til. Så la oss da livne sammen.

475 200.